Det er mørketid, det er annerledestid og det er adventstid. For noen er det mer alenetid enn vanlig, og enn det som er godt. For andre er det en roligere tid enn det pleier å være på denne tida. Så mye av det vi fylte tida med, er satt på vent. Vi får kanskje tak i andre kvaliteter? Ro. Tid til nære relasjoner. Bilen får stå litt på ettermiddagen. Og vi innser at vi ikke trenger alt det vi fyller dagene med.

Men for atter andre er det en urolig og krevende tid: Bekymringene for jobben og de livsnødvendige pengene. Uroen for mennesker som vi ikke vil skal smittes nå! Og ikke minst; stresset og vanskene for dem som står midt i helse- og omsorgstjenester,  og hver dag møter utfordringene med pandemien så helt konkret.

Det var naturlig å begynne her, midt i denne tida der virkelighet og hverdag møter adventstid og forberedelser til feiring. Julefeiring.

Midt inn i tida, mørket og virkeligheten dengang, ble det født et barn. Et annerledes barn - men også en av oss. Midt inn i verdens mørke kom det til syne et lys.. Jeg er så gla i å lese lovsangen som står i starten av Lukas sitt evangelium, den som Sakarja, far til døperen Johannes sa fram da han skjønte at noe helt spesielt var i ferd med å skje. Det er ord som jeg leser - ofte! Og i advent står de der igjen:

"...for vår Gud er rik på miskunn.

Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang

og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge

og lede våre føtter inn på fredens vei." (Luk 1.78-79)